Jeg vet at det «å søke» er å holde seg i prosessen. Og når man finner svar så oppdager man bare nye spørsmål. Jeg finner dette ganske demotiverende noen ganger. Det føles på en måte litt meningsløst å søke etter noe man aldri finner?

 

Du misforstår. Det er ingenting å finne. Det du søker etter er ingenting. Og det er derfor du aldri finner det.

 

Er det ingenting?!? Du gjør meg gal noen ganger, vet du det? 

 

Jeg gjør vel ikke det. Er det noen som gjør deg gal så er det deg.

 

Ok. Jeg skal forsøke å være positiv. Altså – det du sier er at jeg aldri må slutte å søke. Og når jeg søker finner jeg ingenting. Er du ikke enig i at det er litt rart…?

 

Beklager, men nei. Jeg kan ikke være enig i det.

 

Hvorfor ikke?

 

Fordi poenget med å søke er ikke å finne noe.

 

Er det ikke?

 

Nei – poenget med å søke, er å søke. Søke, finne, og så fortsette å søke. For det du har funnet forandrer seg også i det øyeblikket du finner det. Dermed finnes det ikke lenger idet du finner det. Dersom det var slik at du kunne finne det du søker etter så ville det bety at livet er en konstant ting. Livet er ikke noe i nærheten av det. Livet er skapelse. Umulig å stoppe. Alltid i forandring.

 

Så det er ikke det å søke som er viktig, det er å skape? 

 

Ja, men dersom du skal skape så må du søke. Eller – ikke helt. Men å skape noe nytt krever at du søker. Det å søke er ikke å lete etter noe spesielt. Det er å finne ingenting, og ut av dette ingenting skape noe. Å søke betyr å se etter noe nytt slik at du kan skape det. Dersom søken hadde noe å gjøre med å finne noe, så ville hele prosessen ha stoppet opp. Universet ville ikke vært levende. Og det kan ikke skje. Aldri. Livet er uendelig. Liv er det eneste som er.

 

Faktisk forstår jeg dette. Utrolig nok. Det jeg trenger å spørre om da er hvorfor det føles så bortkastet? Å søke for alltid?

 

Ja – hvorfor gjør det det? Hvorfor mener du det er nødvendig å vite alt? Hvorfor trenger du at ting dør?

 

Vet ikke?

 

Fordi du ønsker trygghet. Og dersom du vet alt så vil du føle deg trygg. Vil du ikke?

 

Jo, jeg vil tro det.

 

Ok. Så la oss stoppe universet akkurat nå. Og så kunne du studere det til du visste alt. 

 

Ja.

 

Ja – og så, da?

 

Ikke mye, gjetter jeg.

 

Tror ikke det jeg heller. Jeg tror det ville bli på samme måte som mange «religiøse» mennesker gjør. Siden de har en bok med alle svarene, slutter de å søke. Så går de i kirken hver søndag for å fortelle seg selv at det fremdeles stemmer, det de visste sist søndag.

 

Hehe… Ja.

 

Virker det fornuftig på deg?

 

Ikke så veldig, nei.

 

Kan du da forklare meg hvorfor det gjør så vondt å søke for alltid?

 

Ok. Jeg beundrer Jesus. Jeg beundrer Buddha. Jeg beundrer de som hadde evnen til å se alt klart. De som virkelig forsto hvordan universet virker.

 

De gjorde ikke det.

 

Hva?

 

De forsto ikke det. Det de forsto er at det ikke kan bli forstått. Og så lot de det være. De observerte og lærte hvordan man skaper mer bevisst. Men ingen kan forstå dette helt. De forsto at de ikke forsto.

 

Men deres forståelse var jo det som gjorde dem så spesielle. Hvis ikke ville de jo vært helt ordinære mennesker?

 

De var helt ordinære mennesker. Men de så ikke på mennesker som noe ordinært. De så på mennesker som de miraklene de er. Som Gudene de er. Som Skapere av universet.

 

Dette er så rart. Beklager språket – men hva i helvete er det jeg ser etter?

 

Ingenting. Se etter hva du vil. Skap det du ønsker å finne. Det er det fri vilje betyr. Hva annet skulle det være? Å ha retten til å se og forstå noe som allerede har blitt laget av noen andre, og så være kritisk til det? Peke på ting noen andre har glemt å skape eller ikke har tenkt på? Synes du ikke det er bedre å være en del av hele skapelsesprosessen? Å se hva du ikke liker for så å skape det om, istedenfor å mene noe om det? Hva om du hadde brukt livet til stadig å rekke opp hånden og si hva du synes det er trist at ingen andre tenkte på? Jeg tror det ville kjedet livet av deg.

 

Enig! Men hva er jeg da her for å gjøre?

 

Ja, hva kan det være? Kan det være hva som helst du ønsker å gjøre? Ville det vært ubehagelig for deg?

 

Det ville vært utrolig!

 

Som jeg har sagt mange, mange ganger at det ER. Men – og det er dette jeg finner så merkelig – dere, nesten alle sammen, velger å ikke tro meg. I deres hoder er dette for godt til å være sant. «MEG? Betyr virkelig JEG noe? Er ikke jeg en liten feil skapning som bør si «jeg beklager» hver eneste gang jeg gjør noe «feil» eller «galt»? Kan det virkelig være sant at jeg er fantastisk?» Av en eller annen grunn har dere alltid valgt å si «NEI». Det Jesus og de andre «ordinære menneskene» gjorde var å si «JA» til det. Det er også alt du trenger å gjøre. Si «JA- jeg er fantastisk».

 

Dette er nesten ikke til å tro!! 

 

Hvorfor er jeg ikke overrasket?